Bruddet mellom Henrik Ibsen og John Paulsen – en pennefeide?

Av Kirsti Boger og Inge S. Kristiansen

Forfatteren John Paulsen ble kjent med Henrik Ibsen i 1876. De to utviklet over noen år et varmt vennskap, som etter en tid ble lunkent – og brått kjølnet til is. Dette er en historie om såret selvfølelse og grusom hevn.

John Paulsen som ung og lovende. En mann med et varmt dikterisk sinn og en nobel natur og med betydelige uviklingsmuligheter, mente Ibsen i 1877. Fem år senere mottok han Ibsens korteste brev noensinne: «Skurk!»

«Det er min faste overbevisning at ingen af vore yngre literater i højere grad end han fortjener at komme i betragtning ved uddelingen av de her omhandlede stipendier. I hans fine og varme digteriske sind, i hans noble natur og i hans rene og i enhver henseende mønsterværdige sæder ligger efter min bedste overbevisning garantier for en betydelig udviklingsmulighed.» Dette skriver Henrik Ibsen i en ansøkning til Kirkedepartementet 7. april 1877 om et stipend for sin 26 år gamle venn John Paulsen, som da hadde utgitt en novellesamling, en diktsamling og en roman (Sjødronningen).

Fire år senere har Ibsen fortsatt nær kontakt med sin unge protegé, men forhåpningene om «en betydelig udviklingsmulighed» er åpenbart skrudd flere hakk ned, slik det fremgår av brevet avsendt fra Roma 21. april 1881til forleggeren Frederik Hegel: «John Paulsens nye fortælling er mig aldeles ubekendt; men jeg finder det meget rimeligt at De ikke vil forlægge den. Paulsen er desværre mer og mer henfalden til den uvane at arbejde forhastet og skødesløst; ingen ordentlig lagt plan, ingen grundigt og livagtigt gennemførte karakterer. Men jeg er bleven ked af at advare ham imod den vej, han er kommen ind på, da jeg ser at det ikke frugter og han desuden behager at tage det ilde op. Han har en umanerlig stor selvtillid.» (Ibsen sikter her til romanen Norsk Provinsliv.)

I november 1882 sender Ibsen følgende korte melding til den unge dikter: «Til John Paulsen. Skurk! Henrik Ibsen».

På bakgrunn av dette lille drama i tre akter mer enn aner vi at noe drastisk har skjedd. Saken var den at Paulsen i oktober1882 hadde utkommet med romanen Familien Pehrsen Gyldendalske Boghandels Forlag i København; og den litterære offentlighet i Norden forstod umiddelbart at han hadde brukt familien Ibsen som modell – og det på en ganske ufin måte.

«Dette husjomfru-talent»

Paulsen var i sin tid det vi i dag kaller en hangaround eller wannabe. Han likte å omgås de store, og han hadde åpenbart en egen evne til å innynde seg og vinne deres tillit. Han hadde i det hele tatt, som Kielland uttrykker det, en «snurrige Lyst til å snuse om i Stuer og Senge, hvor Byron og Musset havde drukket og horet». Foruten Ibsen stod han  i en periode på god fot med blant andre Georg Brandes, Alexander Kielland, Amalie Skram, Jonas Lie, Edvard Grieg og Johan Svendsen.

At hans hang til å være i nærheten av de betydningsfulle kunne være enerverende, kan man se av et brev Bjørnson skrev til Kielland i 1906 – synlig irritert etter hva man mellom linjene forstår har vært et tiggerbrev: «John Paulsen, dette husjomfru-talent, som skulde ha stelt med sit i et kjøkken eller bibliotek og skrevet sine fæstsange til steken og sine små-fortellinger til jule-roser, – tigger sig gjænnem værden på falske værdier og store mænds og kvinders forfængelighed, der pirres ved at gnides av hans nysgjærrige næse, – nej, så pine-død, lad andre klæde og bespise ham; jeg har andre at hjælpe.»

Paulsen klarte for øvrig også å gjøre seg til uvenns med Amalie Skram året etter skandalen med Familien Pehrsen, da han utgav Moderne damer (1883). Hun, som i utgangspunktet var sympatisk innstilt overfor ham, ble rasende da hun leste boken og mente å finne seg selv fremstilt på en lite flatterende måte.

Andre storheter kom Paulsen bedre overens med. Grieg satte sogar musikk til flere av hans dikt, blant annet Et Håb og Jeg reiste en deilig Sommerkvæld. Alfred Paulsen satte musikk til diktet Naar fjordene blaaner, og i ettertid et det denne sangen Paulsen best huskes for.

Lappeskomakerens sønn

Handlingen i den fatale romanen om familien Pehrsen er i hovedsak lagt til Roma, hvor vi får møte en rekke kunstnere i det skandinaviske miljøet – samt en familie bestående av den velstående trelasthandleren Fredrik Pehrsen med hustru Sofie og sønnen Sverre. Vi ser straks at navnene alluderer til familien Ibsen (Henrik, Suzannah og Sigurd). Fredrik Pehrsen er sønn av en fattig og drikkfeldig lappeskomaker og har fra trange kår svingt seg opp til rikdom. Han kommer fra en ikke navngitt småby ved en elv, med fabrikker og en ganske betydelig trelasthandel. Forfatteren presiserer et sted i romanen at dette ikke er Drammen (!). Man kunne da tenke seg Larvik, men det er heller ikke umulig at det kan være Ibsens hjemby Skien.

I sine yngre dager opplevde Pehrsen imidlertid en fallitt som satte ham og familien kraftig tilbake. Han begynte å drikke, og det gikk utforbakke med ham. Men hans hustru viste rankhet og styrke:

Hun følte instinktmæssig, at det her gjaldt en Kamp om Livet, at hvis hun ikke i tide fik Magten over denne herskesyge, grove Natur, vilde han efterhaanden knuse hende. Hvad hun ejede af  Kraft , opbød hun derfor i disse Ulykkens Dage, af sin moralske Overlegenhed smedede hun et Slags Vaaben, der skulde holde ham, Drukkenbolten, i stadig Respekt.

Jo dypere han sank, jo høyere og renere steg hun, og ble til slutt likesom en Murillos Madonna i skyene. Pehrsen kommer seg takket være hustruen etter hvert på bena, og så går det stadig oppover. I denne nedtur og gjenreisning er det ikke vanskelig å gjenkjenne trekk fra Ibsens år i Christiania rundt 1860, hvor han var depressiv og alkoholisert og nær ved å gå i hundene – noe han nok kunne ha gjort hvis ikke Suzannah hadde hatt andre tanker om hva som var hans livs mål.

En parveny med lakeisjel

Fredrik Pehrsens suksess og betydelige rikdom kan imidlertid ikke dekke over hans oppvekst i små kår: «Hans Lakaisjæl forraadte sig hvert Minut!». Han omtales som parvenyaktig, som en ordensgal narr som logrer og smisker for svenske baroner og annen adel. Han kler seg kostbart, men smakløst; hjemmet har en ytre eleganse som likevel ikke kan dekke over et «Præg af Tomhed, af personlighedsløs Hotel-Smag». Fruen er sykelig og lider av brystsmerter og hodepine. Hun sitter stort sett inne og leser romaner. Sønnen Sverre er en skoleflink juridisk kandidat og drømmer om en politisk eller diplomatisk karrière. Han skriver en avhandling om statsrettslige forhold som får Universitetets gullmedalje.

Henrik Ibsen i 1877, året etter at han traff John Paulsen. «En ordensgal narr som logrer og smisker for svenske baroner og annen adel»? Slik karakteriseres i hvert fall Fredrik Pehrsen, hovedpersonen i Paulsens roman Familien Pehrsen. Bildet er malt av Julius Kronborg i forbindelse med at Ibsen ble kreert til æresdoktor ved universitetet i Uppsala.

Faren ved å tie

Et hovedtema i Familien Pehrsen er faren ved å tie; dvs. mangelen på kommunikasjon mellom far og sønn. Trelasthandleren er en humørløs hustyrann, som hundser sin forknytte kone og er angstbitersk mot sønnen. Han evner ikke å si noe oppmuntrende til Sverre, selv om han i hemmelighet beundrer sønnens evner og håper han skal få en karrière som kan løfte navnet Pehrsen opp til noe stort. Men mangelen på ros og anerkjennelse gjør at Sverre hater faren. Det hele ender ganske dramatisk med at gutten i fullskap faller ned fra en stige og dør etter noen dager. Først etter ulykken forstår faren at han har behandlet sin sønn dårlig, men da er det for sent.

Romanen ender altså som melodrama. Man overraskes i grunnen ikke over dette, fordi fortellingen er slett helt fra begynnelsen av. Handlingen er rapsodisk, komposisjonen ustrukturert og persontegningen svak. Det eneste Paulsen skal få kreditt for, er skildringen av kunstnerkolonien i Roma – den har en viss interesse som tidsbilde.

En skjebnesvanger utgivelse

Romanen om familien Pehrsen skulle vise seg å bli skjebnesvanger for den unge forfatteren. I  det litterære miljøet skapte den forferdelse, og mange slo hånden av ham. Jonas Lie skrev at boken er «personligere og dertil urætferdigere rettet mod en af mine Venner end Kunstens Lov for Optagelse af Emner behøver tilsige».

Krassest var Georg Brandes som i et brev til Paulsen skriver at han kjenner Ibsen og hans sønn godt nok til nøye å se – punkt for punkt – hvor Ibsens husliv og indre forhold er skildret og hvor ikke. Slikt gjør man ikke når man har sittet ved en manns aftensbord og stått ham og hans familie nær – det er «et Brud på Gjæstevenskabets Pligter». Og han referer til en uttalelse av Kielland om at han har gått Ibsen og hans sønn altfor nær. «Det er aldeles umuligt at Nogen der er kommen i det Ibsenske Hus, ikke skulde tænke paa det ved Deres Skildring – man maatte da være dummere end den dummeste». Brandes brøt all forbindelse med Paulsen og nevner ham ikke i boken Levned, hvor han ellers omtaler store og små litterater som han har kjent.

Forleggeren Frederik Hegel utgav Paulsens roman Familien Pehrsen i 1882. Han var også Ibsens forlegger. Skjønte han ikke at romanen var en blodig fornærmelse mot forlagets mest berømte forfatter?.

Visste Hegel hva han gjorde?

På bakgrunn av den kraftige reaksjonen fra Ibsen selv og fra folk som Lie, Kielland og Brandes kan man undres på om forleggeren Frederik Hegel visste hva han gjorde da han utgav en bok som ble oppfattet som en direkte fornærmelse mot forlagets mest berømte forfatter. Michael Meyer hevder i sin store Ibsen-biografi at man må anta at Hegel ikke hadde lest manuskriptet til Paulsen før det gikk i trykken. Men av et brev fra Paulsen til forleggeren i juli 1882 fremkommer det helt klart at Hegel har kommet med flere forslag til strykninger og endringer som Paulsen har etterkommet. Forfatteren argumenterer derimot i brevet iherdig mot å endre romanens avslutning, slik Hegel har foreslått.

Paulsen selv hevder i det posthumt utgitte manuskriptet Aftnerne i Arbinsgade (offentliggjort i Edda 1943) at Hegel «efter selv nøie at hả gjennomgået manuscriptet», og i tillegg latt en konsulent lese det, skal ha sagt følgende til ham – «med sit lune smil»:

Jeg har en idé om at der i en enkelt af bogens personer er benyttet nogle småtræk af den unge Ibsen. Men det er så harmløst, synes jeg. Jeg tar bogen likevel.

Paulsen føyer til i en parentes at det er sønnen i romanen, Sverre Pehrsen, forleggeren siktet til – som altså har trekk av Sigurd Ibsen. Og det som skrives om Sverre Pehrsen, peker da også temmelig utvetydig mot den unge Ibsen. Men at Hegel etter å ha lest manuskriptet ikke har skjønt at det i Fredrik Pehrsens skikkelse er trekk av «den gamle Ibsen», er jo til å undres over – ettersom så mange andre straks så det. For å holde oss til Brandes måtte man være «dummere end den dummeste» for ikke å se dette.

Forklaringen kan selvsagt være så banal at forleggeren rett og slett ikke har sett sammenhengen mellom Henrik Ibsen og Fredrik Pehrsen fordi hans kjennskap til dikterens bakgrunn og indre familieliv var begrenset; det var først og fremst gjennom korrespondanse han stod i kontakt med Ibsen.

Georg Brandes mente «man maatte da være dummere end den dummeste» om man ikke forstod at Paulsen i romanen om familien Pehrsen hadde brukt trekk fra familien Ibsen. Tegning av Peter Severin Krøyer.

En ung mann forlater kontoret

John Olaf Paulsen (1851–1924) var født og oppvokst i Bergen. Han kom fra relativt enkle kår, og etter endt skolegang fikk han en stilling ved et konsulatkontor i Bergen. På fritiden syslet han med litteratur og lærte seg fransk og tysk. Denne perioden har han skildret i romanen Norsk Provinsliv (1881), som handler om en ung kontorist som drømmer om å bli dikter. Etter å ha utgitt noen fortellinger, diktsamlingen Mol og Dur og romanen Sjødronningen, dro Paulsen til utlandet i 1876 sammen med Edvard Grieg, som altså hadde satt musikk til noen av hans dikt. I Gossensass traff de Ibsen som ferierte sammen med familien. Gjennom felles måltider og spaserturer i omegnen ble de kjent med hverandre. Ibsen fikk sympati for den unge bergenseren, og da han vendte tilbake til München, fulgte Paulsen med.

Etter et opphold i Paris ble han av Ibsen høsten 1879 oppfordret til igjen å bosette seg i München. Vinteren 1879/80 hadde han nærmest daglig samvær med Ibsen og hans familie, og han fulgte forelesninger ved  universitetet sammen med Sigurd Ibsen. I august 1880 foretok Paulsen  en reise sammen med Ibsen til Berchtesgaden (mens Suzannah og Sigurd ferierte i Norge).

Samværet med Ibsen og hans familie i München og senere i Roma er inngående skildret i Paulsens bøker Mine erindringer (1900) og Samliv med Ibsen (1903 og 1913), samt i en rekke andre erindringsbøker. Paulsen skriver om mesterens vaner og særheter og refererer fra samtaler om litteratur og kunst. Den unge bergenser utesket den gamle mesters meninger om mangt og meget. Disse rapporter som foregir å gi et blikk inn i dikterverkstedet, har vært mat for Ibsen-biografer – og de var i ordets egentlige betydning brødtekster for forfatteren, som gjennom hjemme-hos-reportasjene fikk tilsendt sårt tiltrengte honorarer.

Ibsen gav sin protegé råd om litteratur – som han i liten grad synes å ha fulgt. Det virker som om Paulsens selvtillit økte omvendt proporsjonalt med den kunstneriske utvikling i forfatterskapet. Og etter hvert ble Ibsen mer og mer irritert over den unge mannens manglende evne og vilje til å arbeide målbevisst og seriøst, slik vi ser det av brevet til Hegel ovenfor.

Maleriske Berchtesgaden i Bayern, hvor Ibsen og John Paulsen gikk fotturer sensommeren 1880. Ifølge Paulsen arbeidet Ibsen under oppholdet her med Gengangere. Under en spasertur i tåke og regn utfrittet Paulsen mesteren om dramaet han gikk og grunnet på. Det eneste han fikk vite, var at det var «en familiehistorie, trist og graa som denne regndag». Bildet er tatt i 1950-årene.

Under mesterens observasjon

Paulsen forlot Roma i juni 1881 og dro til München, og han og Ibsen så hverandre aldri mer. Våren og sommeren 1881 arbeidet Ibsen med Gengangere, og i slutten av oktober gjorde han ferdig renskriften. Skuespillet ble utgitt på Gyldendalske Boghandels Forlag i København 13. desember 1881. Et snaut år senere utkom Paulsens skandaleroman. Hva har skjedd i mellomtiden som kan forklare et slikt knyttneveslag fra en som hadde oppfattet seg som en nær og fortrolig venn av Ibsen? Svaret er sannsynligvis nettopp Gengangere. Vi skal i den videre analysen forsøke å begrunne hva som kan ligge i dette. Det er etter vår oppfatning flere forhold som tyder på at Ibsen har brukt trekk fra den unge mannens liv under støpningen av Osvald-figuren i Gengangere.

Paulsen forteller fra ferieturen han og Ibsen foretok til Berchtesgaden sensommeren 1880 at mesteren var mer innesluttet og tankefull enn sedvanlig: «Det var nemlig Gengangere, som han var begyndt at skrive paa, aaret efter fuldførtes dramaet i Sorrent.» Vi får vite at Ibsen ikke meddelte sin unge venn en stavelse om hva som fullt ut beskjeftiget ham, skjønt det interesserte ham meget. Det eneste Paulsen får vite under en spasertur i tåke og regn, er at det er «en familiehistorie, trist og graa som denne regndag». Dette skriver Paulsen tyve år senere, i Mine erindringer (1900).         

På spørsmål om hvordan Ibsen kunne dikte så langt hjemmefra om karakterer og begivenheter som skal være særlig norske, fikk Paulsen vite at «af hvert norsk individ, som tilfældet her bragte ind under hans observation, lærte ham ligesaa meget som om han havde levet hjemme i folkets midte». Også Lorentz Dietrichson kommenterer Ibsens måte å arbeide på: «Ibsen har en forunderlig evne til, når han forbereder sig til at udføre et drama, da at lede samtalen ind på emner, der kunne give ham stof til karakterstudier, hvorved endog hele replikker kunne falde, der kan benyttes.» Det er grunn til å tro at John Paulsen var et slikt individ under mesterens observasjonog at han har brukt den unge bergenseren som en slags katalysator. Det er som vi etter hvert skal se, flere tilknytningspunkter mellom de to unge kunstnerne John Paulsen og Osvald Alving.

Med Hardanger i tankene

Om Paulsen ikke har fått vite noe særlig om hva Ibsen hadde i tankene denne sommeren i Berchtesgaden, så forteller han at de to hadde mange samtaler om Bergen og gode venner og felles bekjente der. Nå var jo Paulsen født året før Ibsen tiltrådte som sceneinstruktør ved Det Norske Theater – men han kjente fra sin oppvekst i byen mange av Ibsens tidligere kolleger ved teateret. De to mintes sogar også Ibsens «ungdomsinklination, frøken H» – dvs. Rikke Holst. Dette at Bergen var tema, er interessant med tanke på nettopp Gengangere – et drama hvor handlingen er lagt til Vestlandet, og hvor byen som omtales etter all sannsynlighet er Paulsens fødeby.

Om den geografiske lokaliseringen av Gengangere angir Ibsen følgende: «Handlingen foregår på fru Alvings landejendom ved en stor fjord i det vestlige Norge.» Fra herregården er det utsikt ikke bare til fjorden, men også til «Bræen og tinderne». Kombinasjonen av en herregård, en vestlandsfjord og en bre har fått flere til å hevde at Ibsen har tenkt på baroniet Rosendal i Hardanger. Stedet ligger ved foten av fjellene Melderskin og Malmangernuten, med breen Folgefonni som et skinnende lin over fjellheimen i øst. Herregården i Gengangere har dessuten det likelydende navnet Rosenvold.

Til å være et kammerdrama lar Ibsen oss i forbausende grad få oversikt over stedets topografi. Vi får vite at det går dampskipsrute til byen, og at det ved dampskipsbryggen et stykke nedenfor herregården er landhandleri og gjestgiveri. Pastor Manders forteller fru Alving at hans tøy står nede hos landhandleren, da dette er så bekvemt når han skal ombord igjen; han planlegger å overnatte her. I denne beskrivelsen er det flere elementer som på en påfallende måte minner om Rosendal. Herfra har det vært fast dampskipsforbindelse til Bergen siden 1861. Ved fjorden rett nedenfor baroniet finner vi Skåla og Vang, som fra gammel tid har vært Rosendals sentrale handelssted. Herfra styrte man samtidig damskipsekspedering, post og landhandleri.

Det finnes faktisk vitnesbyrd om at Ibsen spesifikt har hatt Bergenstraktene i tankene: Forfatteren og kritikeren Paul Lindau fikk vite følgende av Ibsen: «Für Die Gespenster habe er die Gegend von Bergen inn Sinne gehabt.» Det er for øvrig en kjensgjerning at folk i Sunnhordland og Hardanger langt tilbake i tid alltid har ment Bergen når de snakket om å ha et ærend «til bydn». For bergensere har baroniet alltid vært et yndet mål for søndagsutflukter. John Paulsen forteller i en av sine erindringsbøker at han i sin barndom mang en lørdagskveld stod på bryggen i Bergen og så den overfylte dampbåten dra ut på tur til Rosendal «på Plasser» (dvs. på fornøyelsestur; av fr. 'plaisir'). Også Lorentz Dietrichson beretter i sine memoarer om «plasserturer» til baroniet som en viktig del av det bergenske bysliv. At Ibsen sammen med sine teaterkolleger har tatt turer med dampskipet ut til Rosendal, skal vi ikke se bort fra. Han foretok flere vandringer i de naturskjønne Hardangertraktene, som han også avbildet: Osefjorden i Hardanger, et landskapsmaleri fra Sørfjorden, viser fjorden og fjellene, med Folgefonni i bakgrunnen.  

Hans Gude: «Baroniet Rosendal» (1849).

John Paulsen var ofte på Rosendal, og ble også venn med «Baronen», Marcus Gerhard Hoff-Rosenkrone (1823–96), som var stamhusbesitter her, et verv han overtok alt i 1837. Hoff-Rosenkrone pleiet kontakt med en rekke av nasjonalromantikkens bannerførere, blant annet Carsten Hauch, Peter Chr. Asbjørnsen, Halfdan Kjerulf, Bjørnstjerne Bjørnson og Hans Gude. Han drev utstrakt mesénvirksomhet, og Paulsen omtaler ham som sin «gamle, noble velynder». Det er ikke usannsynlig at det var «Baronen» som furnerte Paulsen med midler til den første utenlandsturen i 1876. Paulsen fikk jevnlig pengetilførsler fra Rosendal. Og så sent som  20. desember 1893 takker han Hoff-Rosenkrone («den reddende engel»)  i et brev fra København, hvor han har nå bor, for en pengegave som mildner husvertens vrede over uteblitt betaling – og til jul året etter takker han igjen stamhusbesitteren for en pengegave som redder ham ut av en knipe.

Mesénvirksomhet er en sentral tematikk i Gengangere, i og med opprettelsen av kammerherre Alvings asyl på Rosenvold. Det er i den sammenheng av interesse at Hoff-Rosenkrone i 1875 opprettet Rosendal høiere Almueskole med det formål «at bibringe confirmerede Gutter af Bondestanden» kunnskaper og «almindelig Dannelse».

Det er vel ikke urimelig å tenke seg at Paulsen og Ibsen i tillegg til samtalene om Bergen, også har berørt forhold på Rosendal under turene i det sørtyske alpelandskapet, og at Ibsen i sitt stille sinn arbeidet både med karakterstudier og topografiske forhold for sitt planlagte familiedrama. Foruten at han har brukt avisene fra hjemlandet som kilder.

Velsignede kommisjoner og tvilsomme kneiper

På vårparten 1880 hadde bergensavisene lange referater fra generalforsamlingen i byens brennevinssamlag, som var en relativt ny ideell institusjon i byen. Bestyrelsen, som bestod av prester og andre uangripelige samfunnsstøtter, hadde oppe til diskusjon hvorvidt de skulle donere av overskuddet etter borgernes inntak av berusendes drikke til et hjem for falne kvinner, et såkalt magdalenahjem. Falne kvinner, drikk, svir og påfølgende veldedighet for å slette konsekvensene av syndige aktiviteter er sentrale temaer i Gengangere. Vi merker oss også pastor Manders ord om alle de «velsignede kommissjoner og bestyrelser» han sitter i. Dette peker i retning av Bergen som havnebyen med de velsignede kommisjoner og tvilsomme kneiper hvorfra pastor Manders ankommer med dampskipet.

Vi kan med stor grad av sikkerhet anta at Ibsen kjente til hva som stod i bergensavisene på denne tiden. Norske aviser hadde man tilgang til på «Kafé Probst» i München, hvor Paulsen selv gikk for å fordype seg i nyheter fra hjemlandet. Paulsen meddeler for øvrig at han under ferieoppholdet i Berchtesgaden sammen med Ibsen sensommeren 1880 leste Bergensposten. Han beskriver Ibsen som en usedvanlig grundig avisleser – han begynte å lese avisen øverst oppe på første side, hvor tittelen står, «og sluttede nede paa dens fjerde side, hvor trykkerens og udgiverens navn bekentgøres». Sannsynligvis har han da også lest innleggene både for og mot at Brændevinssamlaget skulle bevilge penger til hans gamle arbeidsplass, teateret. Og de argumenter som her ble ført i marken, må ha interessert dikteren – og nok moret ham.

To svermere i Syden

Når det gjelder Paulsens innvirkning på Gengangere, så inngår han i portretteringen av maleren Osvald Alving ved at han representerer en yngre generasjon kunstnere som til dels henger fast i romantikkens estetiske idealer i en tid hvor mer virkelighetsnære emner dukker opp i kunsten.

Osvald Alving og John Paulsen er begge romantiske og svermeriske naturer. Paulsen svermet, som den estetiker han var, for det skjønne, frie liv i Syden, for livsgleden, solen, kunsten, røkelsen og madonnaene (beskrevet blant annet i romanen Margheritha, 1880). Følgende linjer fra hans Erindringer, som beskriver en høstdag 1878, er talende: «I det øieblikket følte jeg mig ganske ulykkelig ... Jeg frøs og længtes tilbage til Rom. 'Å, mit stille, deilige, solrige Italien!' sukkede jeg. 'Hvorfor forlod jeg dig?'» I et brev til Hoff-Rosenkrone i 1893 skriver han: «De mørke, grå dage er ikke for mig. Derfor holdt jeg også så meget av Italien med den blå himmel, jeg længes did tilbake og drømmer tidt om natten at jeg vandrer der nede i solskinnet, mellom roser og cypresser.»

Også Osvald svermer for Syden – han har jo ligget i Paris – og lengter mot en lysere himmel og opplever det evinnelige og uopphørlige regnværet på hjemstedet som en plage: «De gange, jeg har været hjemme, mindes jeg aldrig jeg har set solen skinne.»

Og like trist som været er livsoppfatningen her opp i nord, hvor folk læres opp til «at tro, at arbejdet er en forbandelse og en syndestraf, og at livet er noget jammerligt noget, som vi er bedst tjent med at komme ud af jo før jo heller.» Men der ute, i de sydlige land, er det gangske annerledes vidunderlig, der vil menneskene ikke vite av at livet er en jammerdal.

Osvalds forhold til sitt kunstnervirke er likeledes utpreget svermerisk og estetiserende. Han må sies å tilhøre den falanks i åndslivet som bekjenner seg til den «rene og ideale kunst». Han hører så avgjort ikke til blant samtidens avantgarde, realistene og naturalistene. Etter det som sies om hans bilder, er det nærliggende å tenke på våre nasjonalromantikere, f.eks. Tidemand med sine «søndagsbønder». Osvald Alving sier at han kun maler bilder med «strålende fornøjede menneskeansigter», bilder hvor «Der er lys og solskin og søndagsluft». Dette er nettopp etter Paulsens smak. Hans dikt Jeg rejste en dejlig Sommerkvæld kan utmerket godt stå som en litterær ekvivalent til Osvald Alvings malerkunst:

            Jeg rejste en dejlig Sommerkvæld
            igjennem en øde Dal.
            Så blankt stod Fjeldet ved Solfaldstid
            og blå var Fjorden og grøn hver Lid,
            mens Sommerluften og Birkeduften
            strøg om mig blid.

            En rankvokst Jente med røde Bånd
            om Flættens vægtige Guld,
            på Vangen sad med sit Strikketøj.
            En Flok af Gjeder om hende Fløj.
            Den vogter stille mens Elv og Kilde
            gled uden Støj.

            Hvad mon hun tænkte den Jente rank
            I Somrens drømmende Kvæld?
            Alene, ene i Dalen trang!
            Mon Længslen ej over Fjeld sig svang?
            Tys, Luren svarer! Mod Fjeldet farer
            en Vemodsklang.

I siste halvdel av 1870-årene var slike dikt ikke akkurat tidens tale på Parnasset. Dette minner jo unektelig om Ibsens egen ungdomspoesi – for eksempel den nasjonalromantiske kling-klang-prolog til Sancthansnatten: «Sæterjentens klare Lur / Klinger i de grønne Lier, / Huldren slaaer i Fjeldets Ur / Klagelige Melodier».

Meget høyt i Paulsens aktelse stod selvsagt Brudefærden i Hardanger, som han til og med nevner særskilt i et hyldningsdikt han deklamerte på Hans Gudes sekstiårsdag. Gude var en ungdomsvenn av Hoff-Rosenkrone, og Paulsen var selv en stor beundrer av denne maleren. Paulsen nevner i en av sine erindringsbøker at Tidemand og Gude malte Brudefærden for baron Hoff-Rosenkrone til Rosendal. Realiteten i utsagnet lar seg i dag ikke etterprøve (maleriet finnes i flere versjoner). Paulsen skriver at han under sine sommerbesøk på Rosendal har stått utallige ganger fremfor «disse herlige malerier» –. Brudefærden og Gudes Højfjeldsbilde.

Hyldningsdikt til Marcus Gerhard Hoff-Rosenkrone, ført i pennen av dikteren, John Paulsen: «Et laurbærblad jeg flette vil / ind i din hæderskrans; / det være skal et billed på / din varme skønhedssans.»

Det er i denne sammenheng verdt å nevne at det fjordlandskap som åpenbares gjennom glassveggen i Gengangeres avslutningsscene, knytter en forbindelse til norsk nasjonalromantikks yndlingspanorama: «Solopgang. Bræen og tinderne i baggrunden ligger i skinnende morgenlys.» Her kan man formelig se for seg Brudefærden som scenerommets fondmaleri, idet Osvald for alltid forlater den traurige vestlandsrealismen på vei mot det sted hvor det alltid er «lys og solskin og søndagsluft» og aldri «noget jammerligt noget».

Dikter i motbakke

Også et annet forhold angir tilknytningspunkter mellom de to unge kunstnere: Karrièrene til både John Paulsen og Osvald Alving tegnet alt tidlig en dalende bane. Den fallende linje i Paulsens dikterbane – fra store forventninger til ikke innfridde forhåpninger – kan ligge bak Manders' replikk til Osvald: «Og så har De jo alt begyndt at få et navn. Aviserne har ofte talt om Dem, og det så overmåde gunstigt. Ja, det vil sige – i den senere tid synes jeg det har været ligesom lidt stille.»

Hvis det er slik vi tolker det – at Paulsen har gjenkjent trekk av seg selv i Osvald, det vil si at han har mistenkt Ibsen for å ha brukt ham som modell – må en slik replikk ha svidd ettertrykkelig. På vårparten 1881 vet vi at Paulsen hadde alvorlige problemer, ettersom hans nye selvbiografiske roman Norsk Provinsliv var blitt refusert av Hegel (jfr. Ibsens brev om at Paulsen «arbeider forhastet og skødesløst; ingen ordentlig lagt plan, ingen grundigt og livagtigt gennemførte karakterer.»), og han måtte gå til forleggeren Andreas Schou med romanen slik han hadde gjort det med Langt fra Norge: Fortællinger og Skitser, og erindringsboken Paa vandring. Først i 1882 blir han tatt til nåde igjen av Hegel, med Familien Pehrsen.

Ville ekteskap

Vi skal merke oss at Paulsen – før han på Ibsens oppfordring kom til München for å studere i oktober 1879 – hadde ligget i Paris og dyrket det «frie kunstnerliv» sammen med det han omtaler som «disse glade kunstnersjæle og de små grisetter, som officielt blev kaldt madame». Med andre ord er det her snakk om samliv uten vigsel.  Det er i Erindringer (1903) Paulsen forteller om det frie livet sammen med «bohêmen», som kler seg «ugenert» i gamle avlagte klær og går omkring uten vest og med kuriøse hatter. Han presiserer at om man enn levet fritt, så var man elskverdige og behandlet grisettene med den «yderste høflighed». «Tonen var fri, men blev aldrig rå,» skriver han, og for å få tiden til å gå fant man på tusen løyer og leker, som gav anledning til «meget erotikk; på kys og omfavnelser sparede man ikke». En av de unge grisettene som Paulsen spaserer med, er bare seksten år og kalles Mimi.

Det er mens Paulsen er i Paris at han får brev fra Ibsen (datert 20. september 1879) hvor mesteren innstendig ber ham komme til München for å følge forelesninger ved universitetet og være flittig et år eller to. «Er det hensigtsmæssig,» spør Ibsen, «for Deres uddannelse og udvikling at blive liggende så længe i Paris?» Etter noe nøling følger Paulsen oppfordringen fra Ibsen.

Det fremgår av Paulsens erindringer fra samværet med Ibsen i München vinteren 1879/80 at mesteren moret seg over den unge forfatterens beretninger om det glade liv han hadde ført med kunstnere og studenter – «jeg måtte nøie gengive ham alle enkeltheder,» skriver Paulsen (antagelig uvitende om at han således var bragt inn under mesterens «observation»).

Vi mener å høre en tydelig gjenklang av Paulsens pariserliv i disputten mellom Osvald Alving og pastor Manders (i første akt) angående Osvalds liv blant unge kunstnere i Paris. Av det Osvald forteller, fremkommer det at kunstnerne i Paris lever sammen uten å være gift, noe som forskrekker pastoren. «Det er altså om ulovlige forhold, De taler!» utbryter en forskrekket Manders – «Om disse såkaldte vilde ægteskaber!» «Jeg har aldrig mærket noget særlig vildt ved de folks samliv,» repliserer Osvald. Manders kan på sin side ikke begripe hvordan Osvald kan besøke «slige uregelmæssige hjem» hvor den «utilhyllede usædelighed går i svang og ligesom har fåt hævd» – og det endogtil om søndagene!

Det er interessant å merke seg at Osvalds argumentasjon overfor dydens vokter er nærmest identisk med Paulsens ord om at tonen var fri, men aldri rå: «Men aldrig har jeg der hørt et anstødeligt ord, og endnu mindre har jeg været vidne til noget, som kunde kaldes usædeligt,» sier Osvald .

Osvald tar opp igjen Paris-temaet senere i samtale med sin mor, hvor han omtaler sitt «jublende lyksalige ungdomsliv med kammeraterne». Vi skal også betenke at «kammerater» i denne sammenheng høyst sannsynlig betegner «kolleger». Denne betydningen av ordet er nå ikke videre vanlig, men var på 1800-tallet brukt i denne mening blant kunstnerne (navnlig blant skuespillerne). Osvald har altså – liksom John Paulsen – levet jublende lykksalig blant mannlige og kvinnelige kunstnere i Paris, hvor man usjenert praktiserte samboerskap, slik vi kjenner det i dag. (Samliv uten vigsel var naturligvis provoserende nok i 1880-årene, men det var faktisk forbudt i Norge helt frem til opphevelsen av den såkalte konkubinatparagrafen i 1972.) Vi kan således med stor grad av sikkerhet konkludere med at Ibsen i Osvald Alvings skikkelse har brukt elementer fra John Paulsens liv.   

Såret selvfølelse og grusom hevn I

Vi forsøker oss med en hypotese: Ved lesningen av Gengangere i 1881 har Paulsen følt at Ibsen har sveket ham. Angivelig har mesteren interessert seg for den intetanende unge kunstneren liv og levned, mens han i virkeligheten har bedrevet karakterstudier med tanke på familiedramaet som han gikk og grunnet på. Som hevn og takk for sist skriver Paulsen sitt eget familiedrama basert på egne karakterstudier av dikteren og hans familie.

Nå er det ingen kjente vitnesbyrd om at andre har trodd eller hevdet at Paulsen var modell for den syfilitiske unge maleren i Gengangere. Men Paulsen har ved lesning av dramaet, etter at det var kommet ut, høyst sannsynlig gjenkjent trekk av seg selv og detaljer fra samtaler i Berchtesgaden. Og hans reaksjon har vært voldsom.

Stamhusbesitter Marcus Gerhard Hoff-Rosenkrone var John Paulsens mesén og omtales som hans «noble velynder» og «reddende engel». Det er mye som taler for at Paulsen har oppfattet herren til Rosendal som modell for kammerherre Alving på Rosenvold.

Et forsyn og en velgjører

Sannsynligvis har Paulsen følt seg svært støtt over et annet forhold ved Gengangere. Det er mye som taler for at han har sett sin «noble velynder» på Rosendal som modell for kammerherre Alving.

Marcus Gerhard Hoff-Rosenkrone var en foregangsmann innen jordbruket og drev Rosendal som et mønsterbruk: Han innførte cheviotsauen fra Skottland, og han ble prisbelønnet for sin frukt og for sine kuer. Men ikke minst drev han med hesteavl på høyt nivå og vant en rekke priser. I 1858 var han med på å stifte Kvinnherad Sparebank og satt i styret helt frem til 1887. Han drev utstrakt mesénvirksomhet innen kulturlivet og var generelt et forsyn for bygden (jfr. allmueskolen). For sin allmennyttige virksomhet ble han i 1879 ridder av første klasse av St. Olavs Orden. Samme år ble han tildelt Oscar 2s «belønningsmedaille i Guld for fortjenstlig Virksomhed til Fremme af det Norske Landbrug». Og i 1859 ble han av Carl 15 tilbudt stilling som «Kabinets-kammerherre» i Stockholm. Noe han riktignok avslo.

Det er påfallende at kammerherre Alving omtales i lignende vendinger. Om ham sies det at han fikk «udrettet så meget her i verden. Så meget godt og nyttigt». Vi får videre vite at han ble «en velgører» for egnen, og at han fikk «pris og berøm» for «alle disse forøgelser af jordegodset, alle forbedringerne, alle de nyttige indretninger». Og han ble liksom Hoff-Rosenkrone beundret og sett opp til: «Ingen syntes de kunde tro andet end godt om ham. Han var af de slags folk, hvis levnet ikke bider på deres rygte.»

Dette er selvfølgelig glansbildet av kammerherre Alving, som i virkeligheten er en udugelig, fordrukken horebukk. Nå er det ingenting som tyder på at Hoff-Rosenkrone hadde skyggesider av dette slag. Skal man finne fyll og skjørlevnet på Rosendal, må man langt tilbake i historien. Men da finner man det også i fullt monn. Det berettes at en av de tidligere eiere, den onde baron Axel Rosenkrantz (1670–1723), som på grunn av sin klumpfot ble kalt baron Klump på folkemunne, går igjen i den lange korridoren i annen etasje på baroniet, «formedelst sit vilde Liv». Han var kjent for sine ustyrlige drikkelag, og skal ha endt sitt liv ved et fall etter et sådant – folk som er hjemmehørende på stedet, hevder at han druknet i do.

Når det gjelder Ibsens bruk av «baronen» på Rosendal som modell for kammerherren på Rosenvold, gjelder de samme forbehold som i Paulsens tilfelle. Det er snakk å benytte brokker – eller for å bruke et bilde fra Peer Gynt: vrakgodslumper som inngår i massen til den nye støpningen.

Man kan rimeligvis stille spørsmålet: Hvor mye kan Ibsen ha kjent til av baroniets historie? Sannsynligvis en god del. Under arbeidet i siste halvdel av 1860-årene med det ufullendte dramaet om sjørøveren og fribytteren Magnus Heinessøn (1545–89) kan han ha støtt på Rosendal. Heinessøn var i en periode eier av Mel, en av de tre adelige setegårdene under Rosendal. Fru Inger til Østråt er en annen skikkelse med forbindelseslinjer til Rosendal. Deler av godset, Hatteberg, var en tid i Anna Vincentsdatter Lunges eie; hun var datter av en av fru Inger til Østråts strategisk bortgiftede døtre. Mot slutten av 1500-tallet gikk Hatteberg over til Bjelke-ætten. Det var kansleren Jens Bjelke (1580-1659) som solgte Hatteberg til Axel Mowatt, Rosendal-baroniets stamfar. Jens Bjelke var sønnesønnen til Jens Tillufsen Bjelke som giftet seg med fru Ingers datter Lucia og slik arvet Østråt.

Såret selvfølelse og grusom hevn II

I 1904 utgav John Paulsen en samling noveller med tittelen Bergenske originaler. En av novellene, Modellen, er av interesse i vår sammenheng, og det er naturlig å se tematikken i fortellingen i lys av det som skjedde mellom Ibsen og hans protegé. Modellen handler om den unge og vakre Mathilde og forfatteren Halfdan Ring. Mathilde treffer forfatteren i et selskap, og alle tilstedeværende vet at han har brukt henne som modell i sin siste roman, hvor han fremstiller henne som en kald, deilig kokette, som lokker til seg menn – for så å støte dem fra seg igjen. Mathilde er rasende på Ring og opplever dette som et forræderi. Han ble i sin tid «indført i hendes hjem» fordi moren så gjerne ville omgås kunstnere og forfattere. Mathilde faller for hans sjarmerende vesen, men bryter med ham på grunn av romanen.

Under selskapet erindrer hun hvordan han ofte i den tiden han var gjest i hennes hjem, studerte henne med et forskende blikk, som om han søkte å lodde hennes sjels dypeste hemmelighet. Og ofte, når hun hadde sagt noe morsomt eller karakteristisk, bad han henne gjenta det: «Det var som om han i åndelig forstand altid havde en notisbog med sig.» (Vi minnes Paulsens ord om at han overfor Ibsen måtte «nøie gengive ham alle enkeltheder».)

Ring stiller seg fullstendig uforstående til at Mathilde føler seg forrådt og krenket. Under et sammenstøt på tomannshånd får han føle hennes raseri og bitterhet, og hans samvittighet, «som han havde dysset isøvn ved sofismernes vuggesang», begynner å våkne, og han føler behov for å skrifte for henne.

I virkeligheten er det sjalusi som ligger bak. Det at han trodde at hun viste en annen mann oppmerksomhet, førte til at han trakk seg tilbake, og fant en bitter nytelse gjennom diktningen i å vansire hennes trekk og redusere henne til å være ham og hans kjærlighet uverdig. Slik skrev hans seg fri og følte seg «færdig med den historie». Men aldri hadde han tenkt seg at hun skulle gjenkjent seg som modell og lide under ublikums sladder. Men han innrømmer for seg selv at han «i literær henseende havde båret sig klodset ad . . . Han kendte endnu ikke finesserne ved sit håndværk». Han hadde ikke evnet «– hvad de store mestere så vel ved – at gøre sin modell ukendelig». Han tigger om tilgivelse, men hun holder fast ved at det er hevn som ligger bak hans utlevering av henne – den forsmådde elskers hevn – og hun viser han fra seg i kald forakt.

Psykologen i ham ble for sterk

Kanskje er det rimelig å se både Paulsen og Ibsen som litterære modeller her. Mathildes følelse av svik fra en hun har beundret, kan være begrunnet i det svik Paulsen selv følte fra Ibsens side etter Gengangere. Rings kliniske disseksjon av Mathilde og bruk av  «åndelig notisbok» kan vare basert på hva Paulsen faktisk erfarte av Ibsens egen «metode» – samtidig som Rings innrømmelse av litterær uformuenhet og bønn om tilgivelse kan være sprunget ut av Paulsens faktiske behov for å gjøre avbikt etter mer enn tyve års nedkjøling av forholdet til et menneske han en gang hadde sett opp til.

Det er ett forhold som bestyrker oss i oppfatningen av at Paulsen med denne novellen faktisk ønsket å meddele Ibsen noe: Han sendte nemlig Bergenske originaler til Suzannah Ibsen, som leste boken høyt for Ibsen (som da var svekket etter flere slagtilfeller). Især skal nettopp novellen Modellen ha fanget Ibsens interesse. Særlig én passasje måtte Suzannah lese om igjen for ham. Det er scenen hvor Ring forsøker å forsvare seg overfor Mathilde: «Jeg vidste ikke engang selv, hvad jeg gjorde. Digteren, psykologen i mig var stærkere end mennesket. Du skulde bare vide hvad for en grusom kildrende glæde en digter kan finde i idag at rive ned det billede, som man igår bekransede.» Til dette skal Ibsen ha nikket bifallende – idet han hvisket hen for seg: «Ja, han har ret. Slig går det til.»

Det kan ikke være tvil om at Ibsen straks må ha oppfattet at Modellen omhandler det vanskelige og vonde som utspant seg mellom ham og den unge Paulsen for mer enn tyve år siden. Men man tar seg i å stille følgende spørsmål: Er det sannsynlig at Ibsen, som hadde oppfattet seg selv som modell for en litterær skikkelse av typen «narraktig og parvenyaktig lakeisjel», kan ha uttalt: «Ja, han har ret»?

Om man skal tro Paulsen, har han gjort det – ettersom kilden er Suzannah selv. Hun skal ha fortalt Paulsen dette i sitt hjem i Arbiens gaten eller annen gang i løpet av Ibsen høsten 1913 og vinteren 1914. Paulsen som på denne tiden bodde i Kristiania, hadde gjenopptatt kontakten med fru Ibsen, som nå var enke, og de to møttes et par ganger i uken til lavmælt samtale og erindring. Disse samtalene er gjengitt i Paulsens etterlatte manuskript Aftnerne i Arbinsgade (trykt i Edda 1943).

Brandes som skurken

Paulsen forsøker i Aftnerne i Arbinsgade å dempe inntrykket av at han bevisst har brukt Ibsen som modell for Pehrsen. Her hevder han at det «var Georg Brandes og ham alene, som har reist den beskyldning mod min roman Familien Pehrsen, at den skulde ha sat sig til mål at gie en nedsættende skildring av Ibsen». I en samtale med fru Ibsen blir Paulsen gjort kjent med en episode i et selskap hos forleggeren Frederik Hegel i København. Her skal Brandes ha sagt til fru Ibsen: «Har de læst Paulsens skandalebog Familien Pehrsen? Både Deres mand og Deres søn er der skildret som rene snavs.» Dette omtales av Paulsen som et «sammenstød» mellom henne og Brandes, og ved dette ordet forledes vi således til den konklusjon at fruen oppfattet Brandes beskyldninger som uberettigede.

Man må vel uten å ta for hardt i kunne si at Paulsens forsøk på å legge skylden på Georg Brandes ikke er særlig glorverdig. Uansett hvordan han vrir og vender på virkeligheten kommer han ikke unna det faktum at Familien Pehrsen var et bevisst forsøk på å ramme Ibsen og hans familie. Men etter samtalen med Suzannah om den grumme Brandes’ anslag mot en uskyldig ung forfatter som bare mente det godt, kan Paulsen sette sluttstrek:

Fru Ibsen og jeg gav denne aftenen hinanden et fast håndtrykk til afsked. En liden, fjern sky i horizonten, som havde truet med at fordunkle vort venskab, var forsvundet for stedse.